Historie

Etter krigen startet den franske presten og parlamentsmedlemmet Abbé Pierre sin Emmausbevegelse. Organisasjonen arbeidet for å lindre en del av nøden som var en konsekvens av krigen, spesielt ble det gjort mye for å avhjelpe husnøden i og omkring Paris i 50-årene. Etter hvert kom det mange unge til, som hadde et ønske om å være til nytte for sine medmennesker. Bevegelsen bredde om seg, og fikk etter hvert en internasjonal dimensjon.

Inspirert av Abbé Pierre og hans Emmausbevegelse i Frankrike, ble det i Sverige og Danmark grunnlagt Emmaus- og Svalorna/Svalerne- organisasjoner på 1950/60-tallet. En gruppe mennesker i Norge ble også begeistret for Abbé Pierres idéer, og fikk ham til Norge flere ganger, der han holdt foredrag både i Oslo og Bergen.

Du skal ikke bare lindre menneskelig lidelse og fornedring,
men også søke å fjerne årsakene.

Du skal heller ikke bare angripe årsakene til disse lidelser,
men også, uten å nøle, søke å lindre dem.

- Abbé Pierre -

Budskapet var at unge mennesker fra våre velferdssamfunn skulle reise til fattige land og leve sammen med de fattige der, på like vilkår som dem. Dette ville gi ungdommene en stor menneskelig rikdom, og man ville kunne inspirere de fattige man levde sammen med til å forbedre sine livsbetingelser. Dette var på en tid da fredskorpset ennå ikke hadde begynt å sende ut ”eksperter” fra Norge, utviklingshjelp på bilateralt nivå ble ikke vanlig før noen år senere. I dag har Emmaus International aktive grupper i mer enn 50 land.
For mer informasjon, se Emmaus-international.org - klikk på Who are we.

Svalene i Norge ble så grunnlagt i 1960 med et samarbeid mellom medlemmer i Oslo og Bergen. Formann fra 1960 til 1981 var nesten hele tiden fransiskanerpateren Wilhelm Hertman fra Holland. Fra 1967 ble foreningens arbeid konsentrert i Bergen. De valgte å støtte prosjekter som de svenske Svalorna allerede arbeidet med, i Lima, Peru. Dette var stort sett barnekrybber og barnehjem. Svalene i Norge fikk etter hvert sitt eget prosjekt å finansiere i Lima, barnehjemmet San José.

Frivillige som reiste fra Norge den første tiden arbeidet på disse barnehjemmene i Lima ca. ett år. Det var: Jorunn Hiort fra Oslo (61-62), Anne-Marie Haar, Oslo (senere Szilvay i Bergen) (62-63), Rønnaug Johannesen, Oslo (senere Bratthammer i Haugesund) (63-64), Henny Zakes fra Volda(63-64), Laila Altern, Oslo (senere Frøyset, Mysen) (64-65) og Marthe Kvarteig (66-67).

Frivillige fra andre land innså fort at en yrkesskole for unge jenter ville ha en mye større langsiktig effekt enn den barnehjemmene kunne gi. De norske svalene gikk derfor med på å konsentrere all sin støtte til et skoleprosjekt, og kjøpte et hus – med økonomisk hjelp av den gang Norsk Utviklingshjelp (senere NORAD) – og innredet dette til kombinert folke- og yrkesskole, samt med internat for jentene som hadde bodd på San José (avviklet 1967).

Skolen kom til å hete Cristiania, og åpnet sine dører for første elevkull i april 1965. Rektor de første årene var kanadisk frivillig, sykepleier Aline Schiettekatte. Fra Norge jobbet disse frivillige i tilknytning til skolen: Turid Fosse, Oslo (1966), Marthe Kvarteig, Nesbyen (senere de Ibanez, Bergen) (70- 76), Alice Amate, Frankrike (1979-83), Unni Vestby, Siljan (80-81) og Tone Torgrimsby, Oslo (82-83).

Skolen fikk sitt styre, Asociación Cristiania, som representerer skolen juridisk overfor de peruanske myndighetene. Dette er vanlige etablerte mennesker fra Lima som ønsker å gjøre en innsats på frivillig basis. De har ansvar for økonomien og skal også bistå rektor og personalet i formelle og administrative spørsmål.

Senere baserte Svalene seg kun på peruanske ansatte, både rektor ved skolen, internat-ansvarlig, og personalet for øvrig. Foreningen forsøker å sende en representant hvert år på prosjektbesøk for å holde en god kontakt med skolen (styret og personalet), få informasjon, se behov og komme med synspunkter, råd og innspill.